fredag 30. oktober 2015

Kattekos-sommerminne ved barndomshjemmet til Astrid Lindgren


Jeg visste at savnet etter Mons ville bli stor, men ikke så ubehagelig stor som den ble. Jeg ville bare hjem, men samtidig ikke. Jeg ville hjem til Mons, men jeg ville også se barndomshjemmet til Astrid Lindgren. Så vi ble den kvelden, og morgen etter var det litt bedre, jeg gikk meg en tur mens muttern spiste frokost så dro vi til museet. Da vi stilte oss i gruppen dukket det opp en katt. Jeg var i tvil om jeg i det hele tatt kom til å få hilse på katten, da vi kom ut igjen var den borte. Mens vi tok litt bilder rundt omkring ute så dukket den plutselig opp på krakken igjen. Og det ble en god stund med kattekos, klapping, kløing, snusing og pelsterapi. Fikk pels i nesa og munnen og øynene som det så sårt manglet, og plutselig var det helt greit igjen. Men det var ikke Mons, så helt  det samme var det ikke, men det fikk meg til å bli ut dagen, for vi skulle hjem dagen etter uansett. Og vi dro ganske tidlig. 

Kanskje det var et tegn at katten kom? Et tegn fra Mons om at han ville at vi skulle bruke opp tiden vi hadde betalt for? Jeg vet ikke, men det var utrolig koselig å få kose med et så kosete dyr. Kjenne pels i ansiktet igjen... Sånn er det bare når man har hatt en katt i 15 år, da blir det et savn uansett. Og da hjalp det egentlig å tenke på at Mons var hjemme og ventet, trygt hos min bror, da jeg plutselig ikke ville hjem da den tiden kom. 

Jeg har så mye gøy og kos å se tilbake på fra den turen at jeg lengter tilbake for nye eventyr!  


Katten ville bare kose. Malte og gikk fram og tilbake med halen i været som kilte meg i ansiktet hver gang. Fin og myk pels som hjalp stort. Jeg kan det med å klø katter og det merket den nok. Men når vi måtte gå så fikk jeg litt dårlig samvittighet for den ble sittende igjen, men heldigvis var det flere som var nysgjerrige og ville hilse på pusen så da gikk det bra.