Kongens Nei! Og min sære psyke..

Vi var på premieren på Kongens Nei på SF Lillestrøm Kino på fredag. Jeg ville se filmen fordi jeg er interessert i den historien rett og slett, andre verdenskrig og alt det der. Filmen var veldig bra og det er en veldig sterk historie vi har bak oss. Kongefamilien måtte flykte og på Oscarsborg måtte de ta det vanskelige valget om å angripe skipet eller ikke. De gjorde nok det riktige valget, men hva hvis de ikke hadde angrepet? Man så alvoret i det i den filmen, de unge soldatene, redselen når flyet kjørte rett over hodet på dem og de måtte løpe og gjemme seg i mye snø, og alle valgene som måtte tas. Den filmen anbefales virkelig! Når vi var på vei hjem tenkte vi på hva vi hadde gjort hvis vi levde og opplevde krigen. Hadde vi gjemt oss, levd vanlig, hvem vet egentlig???

Også lærte jeg om meg selv, noe jeg egentlig visste fra før, at jeg enten må sitte ytterst eller foran på kino pga den sære psyken min. Ikke fordi jeg jeg ikke kan takle å sitte ved siden av andre for det gjør jeg. Heller ikke fordi jeg sitter inneklemt blandt mange, selv om jeg har klaustrofobi, men rett og slett fordi psyken min forteller meg at når jeg sitter sånn og egentlig ikke kan komme meg noen vei så må jeg plutselig på do og det veldig! Selv om jeg gikk like før jeg gikk inn i salen så måtte jeg så fort reklamene over nye filmer begynte. Høye lyder og action og jeg kjente i kroppen at dette kom til å gå til helvete, noe det gjorde. Ca når det var en halvtime / tre kvarter igjen av filmen så jeg en eldre dame som måtte det samme ærendet som meg og når hun gikk kjente jeg at gikk jeg ikke nå kom de andre i salen til å lukte u-lukter i de siste minuttene så jeg gikk og det var ikke gøy å måtte presse seg forbi og tråkke folk på tærne fordi der var trangt. Så neste gang; foran eller ytterst eller drite i hele kinoen. På teater er det merkelig nok annerledes, for enten er det pause midt i ellers varer det ikke så lenge. En film på to timer og et kvarter føltes lenge da,ja!! Når filmen var ferdig så var der kø på doene så var nok flere nødene, men som klarte seg bedre enn meg.

 Godisen min ble sukkerspinn og popcorn med forskjellig smak, noe som kan bli en kinofavoritt hvis det finnes flere steder. Men uansett så har vi lyst til å se filmen igjen, forhåpentligvis under andre psykiske omstendigheter.