onsdag 20. juni 2018

Heddaprisutdelingen Oslo Nye Teater søndag 17.6.18

Ingrid Marie Viken sitt bilde.

Da jeg så at Heddaprisen skulle deles ut igjen sjekket jeg om jeg kunne kjøpe billetter, og det kunne jeg.
Heddaprisen er altså en pris for folk som jobber innen teaterfaget som er veldig stort. (Skulle ønske jeg jobbet innen det faget selv...)
Siden min bror og min mor reiser bort noen dager nå tenkte jeg at min mor og jeg kunne finne på noe før de dro. Lørdag ble det tur til Oslo bymuseum igjen for å se på ny utstilling, og søndag hadde vi billetter til Heddaprisen. Og der kan jeg si for sikkert at jeg fikk tøyd min angst veldig. Men det ble også veldig artig.
Det ble veldig mange mennesker og støy rundt meg før det begynte. Ingen holdt kjeft og skravla gikk og summet som en gjeng bier i en hissig bikube. Jeg måtte tilslutt gå ut for å få meg litt luft og litt ro før vi gikk inn igjen og fant plassene våre.
Vi satt i sånne båser oppe på balkongen og så veldig bra, innimellom. Kunne vært enda bedre om jeg ikke havnet ved siden av hun jeg gjorde, som ikke gjorde annet enn å lene seg fram og skjulte utsikten eller å slenge på det jævla lange håret sitt. Fikk så lyst til å klippe det av å sleppe ned til en skallet mann nedenfor, men jeg lente meg heller framover selv og tok imot håret rett i øyet. Takken for å ikke lage min egen lille scene der jeg satt...
Men showet var bra! Heiet på Book of mormon som var nominert til årets forestilling, noe de vant. Urolig fortjent! De vant flere priser, og alle de andre som vant var nok også fortjent, selv om det var flere forestillinger jeg ikke har rukket å fått sett. Og artig opptredener fra forskjellige andre. Likte spesielt Anne Marit Jacobsen, hun var rå!
Se på Heddaprisen.no for å se hvem som vant i år.
Jeg kan si at opplevelsen i seg selv ga mersmak, drar gjerne på sånt igjen. Men da må jeg ta mine forhåndsregler så angsten ikke får overtak igjen, for det er så slitsomt. Men når jeg utsetter meg for store folkemengder så må jeg bare våge og tørre. Jeg liker jo å gå på teater, og jeg vet det blir mye folk, men det blir ofte for mye av det, men det pleier også å gå bra.
Og jeg mangler nok også noen sosiale antenner eller hva man sier, for jeg har en tendens til å brase avgårde for å komme meg fort fram eller ut. Og folk står ofte i veien uten å skjønne at de gjør det, og da ender det ofte i kræsj, og jeg er redd for å virke frekk og uhøflig. Men sånn er nå sosialangsten. Det er faen ikke lett! Så unnskyld, det er virkelig ikke meningen.

Håper ikke dette ble alt for dumt.